er sagaens berømte havn Seleyar, som var en av de mest kjente havnene i middelalderen. Mange norske konger har ligget her med hær og flåte.

Våren 1028 var Olav Haraldsson her, og på høsten samme året lå han her i flere måneder. Det var nok på denne tiden at han lot mennene sine bygge den kirken som vi finner ruiner av ved flaggstangen på østsiden av øya. I dikterskalden Snorres saga står det at "i Seløyene ble de liggende lenge...".

På sitt hærtog i 1047 lå Magnus den Gode her med sin flåte. Han fikk besøk av Torfinn Orkneyarjarl, som søkte forlik for drap på kongens hirdmenn - noe han ikke lyktes med. Sommeren 1156 , under striden mellom kongene Inge og Øystein, møttes de ved Seløy, og da Inges flåte var større og sterkere gikk Øystein med på forlik og måtte betale 45 merker i gull. Denne sommeren ble senere kalt Seløy-sommeren.

I 1207 kom 16 baglerskuter inn her. De seilte videre for å besøke kongens sysselmann i Sogndal. Utpå høsten samme året kom kong Inge og Håkon Galen østfra til Selør. De var på vei til Bergen for å jage baglerne ut. Den 4-årige kongesønnen, Håkon Håkonsson, var også ombord på Håkon Galens "Olavssuden".

Etter siste verdenskrig er det hvert år, på den nærmeste søndagen til Olsok, blitt holdt stevne ved den gamle Olavskirken. Det bør også nevnes at vår forrige konge, Olav V, var her ute 4. september 1983 og hedret sin stamfar .

Tidligere, på 1800-tallet, da all ferdsel ble gjort til sjøs, var Seløy et sentrum for hele distriktet. Her var det bibliotek, den største skolen i distriktet lå her og Norges første Navigasjonsskole ble grunnlagt her. Nå er det ingen fastboende på Seløy, men skolestuen, Navigasjonsskolehuset og den øvrige bebyggelsen vitner om en folksom, svunnen tid. For øvrig kan det nevnes at det i området rundt Seløy er funnet en rekke vrak, hvorav det eldste er datert til ca år 1300. Dette området er i dag fredet av Sjøfartsmuseet, i henhold til Kulturminneloven. Utgravninger er gjort i liten utstrekning. Gjenstander fra funnene kan beskues på Sjøfartsmuseet i Oslo, samt turistinformasjonen i Farsund.

Selør ligger utenfor Korshavn ved Lyngdal.

Det er funnet flere vrak tilnærmet "oppå" hverandre ved Seløy. Disse er gransket av Seløer Kystlag og Farsund Dykkerklubb i samarbeid med Sjøfartsmuseet. Dette er grunnen til at hele området nå er fredet . Vrakene er meget gamle og funnene har blitt kjent langt utenfor vårt lands grenser. Senest sommeren 1993 var det utgravninger på Seløy. Sjøfartsmuseet foretok omfattende undersøkelser på de forskjellige vrakene og systematiske undersøkelser av bunnen omkring vrakene. Resultatene var blant annet funn av gamle kanonkuler av stein, håndlagede krukker som til nå ikke er funnet hele, samt massevis av andre gamle gjenstander.

"Flisevraket" ble oppdaget av dykkere fra Mandal i 1987. Da ingen lokale kjente noe til dette vraket eller hadde hørt sagn om det ble mistanken om at det var et gammelt vrak vekket. Båtens last var særlig keramiske fliser, noen store møllsteiner og enkelte kobber-barrer. Flisene har glasur og mange er enda pene å se på. Vraket er ikke synlig lenger, men rester ligger trolig under stablene med fliser. Lasten er datert til ca. år 1500, og noen utgravninger er enda ikke foretatt.

"Koggen" er et gammelt handelsfartøy fra Hanseatene som hadde stor handel med Bergen fra sine egne havner i Nord-Tyskland. Etter at Sjøfartsmuseet tok prøver ble vraket datert til rundt 1300-tallet! Utgravninger ble utført våren 1992 i regi av Sjøfartsmuseet. Alt treverk over sandbunnen var oppspist av pelemakk, men gjennom å suge bort sanden ble vraket mer synlig. Båten må ha vært meget kraftig bygget og kan ha hatt en lengde på nærmere 23 m og en bredde på 8m. Båttypen er helt flatbunnet og uten kjøl. Det er usikkerhet om båten har gått ned akkurat her, eller om vraket har blitt presset inn av vannkreftene. Vraket er nå fullstendig fylt igjen med sand, fiberduk og sandsekker. Dette i påvente av en rimeligere og enklere måte å konservere slike vrak.

"Tønnevraket" er datert av Sjøfartsmuseet til 1400-tallet. Vraket ble funnet på grunt vann av dykkere fra Farsund D.K. etter tips av en lokal fisker som begynte å få rare gjenstander i fiskerusene sine. I vraket er det funnet takstein av typen munk og nonne, gamle munkstein (murstein) og store mengder gråhvit stein som har ligget i eiketønner bundet sammen av vidjeband og einer. Steinen har vist seg å være kalk, eller datidens sement. Lenger nede i mudderet ble det funnet flere hele tønner.

Historier

er det mange av om vrak, skatter og andre hendelser herfra gjennom tidene. De blir holdt i hevd gjennom muntlig overlevering i lokalbefolkningen, og fordi mange synes det er spennende å drive forskning omkring dette spennende og lærerike temaet. Historiene som følger her er hørt av lokale fiskere i Korshamn, bortsett fra den nest siste som er hentet fra boken "Siste Havn" skrevet av H. Dannevig .

Det kan nevnes at det går et sagn om et skipbrudd på "Danmarksflua" for lenge siden. Det het seg at under dansketiden var en prinsesse forvist fra sitt moderland Danmark. Hun hadde oppført seg usømmelig, tøsete og var rett og slett for lett på tråden - noe som ikke sømmet seg for en prinsesse. Straffen var derfor forvisning til Norge hvor adelig liv overhodet ikke fantes og faren for gjentagelse var ytterst liten. Men skjebnen skulle ha det til at skuta kom ut i storm og ble kastet av en enorm brottsjø mot det lille skjæret rett syd/vest av Markør. Skuta ble knust mot steinene og ingen av folkene ombord hadde en sjanse bortsett fra prinsessen som ble skylt i land på Seløy rett innefor. Hun ble funnet av en sjømann som bodde alene der ute og tatt vare på slik som hør og bør for en dansk prinsesse. Sitt utsvevende liv klarte den unge pike derimot ikke å forandre på og hun regnes i dag som stammoren til hele befolkningen på Seløy.

Et annet sagn går ut på at det i gamle dager ble funnet en stor skatt i en brønn på Selør. Det het seg at en fattig familie skulle grave brønn, men etter at den var ferdig var det aldri noe pengeproblemer der i gården. Brønnen ligger inne i et buskas på sydvest siden av øya rett ovenfor bebyggelsen. Den stammet visst fra Hellige Olavs tid. Denne fordums konge brukte Selør som overvintringssted og hadde til tider 13 langskip liggende i Seløybukta.

Det går også en historie fra Selør om et forlis som førte til at nesten hele befolkningen ble satt i fengsel i Farsund. Det var i desember 1860 at briggen Ariel av Kalmar grunnstøtte utenfor Bertsura på Selørs østside. Det var en stygg grunnstøting og store deler av skutebunnen ble slått inn og kjølen brukket. Ariel ble liggende nokså utsatt til, full av vann og med rekken i sjøen. Skipper Johan Erik Fernstrøm sa i sin forklaring at både mannskapet og han var så utmattet at de fant det riktig å forlate skipet. Losmenn hadde påtatt seg å vokte skipet, men da de kom tilbake under besiktigelsforretningen 3 dager etterpå var mesteparten av provianten fjernet og folk fra Seløy var i full gang med å ta i land seil og rigg fra skipet. Hvor mange som var implisert i denne høyst private bergingsvirksomheten er vanskelig å si, men slik som skipet lå til var det tydelig at det var en stor fristelse for enhver førlig mann på Seløy. Brød innpakket i seil, flesk i tønner, kasser med appelsiner og flasker ble fraktet med skøyte inn til Korshamn hvor det ble delt broderlig. Da myndighetene fikk vite om dette gikk de strengt til verks og mange måtte i kasjotten på vann og brød i Farsund. Det heter seg at en tjenestejente som hadde fått litt duk til å sy forklær av også måtte inn å sone.

Til slutt en historie om et vrak som dykkere enda besøker og har hentet opp nesten 200 år gamle Whiskyflasker fra. En stor skute var på vei fra England til Danmark med edle dråper til en overklasse som ikke var bortskjemt med slik drikke. Men med de navigasjonsmetodene som man hadde på den tiden, som ikke alltid var like sikre, bommet skuta på nordspissen av Danmark. Etter lang tids seiling i uvisshet og med truende stormskyer i horisonten ble det endelig meldt "land o`hoi" fra utkikken. Etterhvert ble det dog klart for styrmannen at dette var definitivt ikke "riktig" land; det var sydvest- spissen av Norge de hadde kommet til. Været forverret seg raskt og skuta var snart midt inne i stormen. Det tok ikke lang tid før mannskapet gikk i livbåtene, farvannene her i dette været ville ikke kapteinen satse livet på. Skuta drev derimot ikke rett på land. Den fulgte nordvestvinden nedover og gikk klar. Kjentfolk fra Korshamn som, som hadde sett episoden, gikk derfor ut for å redde skuta. De var losmenn og skulle lett kunne få skuta inn i smult farvann. Dette gikk uten problemer inntil en av losene fant ut hva lasten inneholdt. Skuta med den edle lasten og lokalt mannskap gikk rett på et skjær og ingen overlevende ble funnet...